Utsletter seg selv.

Jeg satte meg ned foran TV for å se Wipeout. Ikke vits å skrive tidspunkt med sendetid en gang for hvem gidder å se på grisete, slaskete smørje.........? Hva skal man så si om wipeout? Til skaperenen av slik slaskete smørje. Se nå for helvete til å trekke dere ut at denne tragedien eller skal jeg dra dere baklengs ut derifra! Kan være passelig å si men, neida, slikt språk passer seg ikke for en blogg.
Deltakerene skal i denne konkurransen balansere seg gjennom en hinderløype med flagrende gummiballer, madrasser og puter, akkompagnert av vann og søle/leire-mudder.
Forestill deg et spill eller en lek som kan for deg synes imbesilt idiotisk, så latterlig enkel at du blir svett av tanken på å måtte bruke av din verdifulle tid på noe sånt. Men tenk deg at dette spillet er stort som livet for enkelte personer, det står om æren for disse individene, og de reiser gjerne verden rundt for å overbevise kanskje tolv mennesker om at de er best i et spill som er så innholdsfattig at ingen ved sine fulle fem gidder å delta, og som er basert på asiatisk hurtighet og slagkraft. Et spill for fulle mongoler som håper å nå opp til en imaginær fiende som ikke engang vet at de eksisterer. Som er skapt for et annet spill. Ser du? Jeg sa jo at det var imbesilt idiotisk.....!
Og verre blir det. I spillet om idiotiet er dusten konge. I Wipeout finner vi to kommentatorer som prøver å etterligne noe, jeg vet ikke hva. Sports-reportere kanskje, men ihvertfall ikke norske sådanne. De breker som geiter og fabulerer som vekkelsespredikanter, men klarer likevel ikke gjøre smørje interessant eller severdig, fordi det hele bygger på svik mot den japanske serien de hermer etter. Så lenge fundamentet er pill råttent er prosjektet om å bli større enn de japanske skaperne dessverre dømt til å mislykkes.
Synnøve Svabø som har klart å skjule sin mangel på varme og omtanke i andre ting hun har deltatt i, prøver desperat å fremstå som en rolig og behersket programleder. Men du kan høre at hun titt og ofte går over i fistel, ikke bare fordi idiotiet driver henne til vanvidd, men fordi hun syns det er et meningsløst program, med meningsløse mennesker. Og hun er helt feil for denne typen program. Hadde det vært noe interiør-retatert med silke og fløyel i en farge som matcher hennes dyriske brune ulve-øyne ville hun kanskje klart rollen som programleder bedre.
All over er dette et program som skulle vært lett og ubekymret underholdning, men en eller annen har klart å få det til å bli det motsatte. Terningkast null.

Frustrerte kvinner på randen

I helgene kan du, hvis du står tidlig opp se en amerikansk serie produsert av Chelsey Grammer som han har kalt "Girlfriends", og som viser livet til en venninneflokk i storbyen. Toni, Lynn, Joan, Maya og William er alle single og hver av dem med en slags karrierer.
I dagens episode har Toni begynt å gå til fysioterapeut for behandling i forbindelse med hennes psykose, som har ført til sperringer og hun opplever at den lekre, mannlige fysioterapeuten gir henne en sex-massasje. Han stryker borti ting som en vanlig fysioterapeut aldri skal stryke borti, til Tonis svært store velvære. Dette forteller hun videre til venninnene i den påfølgende lunsjen, og som kvinner er, begynner de med en gang å stille spørsmål ved om det Toni påstår er sant. Og om dette er fristende eller ei. De to mest frigjorte av venninnene, Lynn og Maya, bestemmer seg for å prøve ut fornøyelsen, og dukker begge opp noen dager senere med den samme erfaringen. Joan som er gruppens moralske kompass har ikke lyst til å være horekunde, som hun sier, og det fører til et slags moralsk oppgjør mellom venninner som ender med at de alle er enige. Også det å være enige i alt, er noe de har blitt enige om, i all sin barnslig imbesile enfoldighet. Men konklusjonen er allikevel en som det står respekt av, for de beslutter at de ikke skal gjøre det som de har kritisert enklere menn for, nemlig å kjøpe sex gjennom erotisk massasje.
Forøvrig slutter ikke storyen her, for Joan som er mest moralsk av kvinnene og motbydelig fanatisk på alle områder, ender opp med å få denne massasje-eksperten til å gjøre hjemmetjenester for seg selv, i all hemmelighet, til hun blir oppdaget av de andre jentene.
William, en myk mann som fungerer som den femte venninnen og er eksen til Maya, og er mer distansert, setter en behagelig avrunding på venninnesamvær som ofte kan bli altfor kritikksyke. I denne episoden har han blitt forfremmet til seniorpartner i firmaet han jobber i sammen med de andre i venninneflokken, de fleste mer eller mindre til og fra. Igjen får vi inntrykk av at det skal demonstreres at menn er udyr, han har nettopp bedyret sin kjærlighet til Joan, og blir sammen med stripperen Kandy når ikke dette utvikler seg til noe.
All over er dette tungt stoff, presentert på en svært lett og bevisst måte. Man får en fornemmelse av at det foreligger en skjult agenda, men hva denne er er heller tvilsomt. Her er en ubehjelpelighet som ikke foreligger i mange "svarte" filmer, som viser at de svarte skuespillerene går svært langt, altfor langt, i å forsøke å "oppføre seg hvitt". Det er som et skrik om hjelp og er patetisk å se på. Men. Likevel en femmer i terningkast for gode historier fra gang til gang, stilige scene- og dekorasjonseffekter og svært bra filming.

Er det syndig å være skilt?

Enda en gang har jeg blitt skuffet over en norsk "serie". Kanskje får folk forventinger etter serier som "Himmelblå" og "Saltòn", og må bli skuffet av den grunn at de har blitt urealistiske? Tror det ikke i dette tilfelle, her har vi en typisk nutrilett-variant av de foregående, noe som vanligvis skjer når grådige personer skal lage sin egen variant av noe som var bra nok som det var, for å tjene seg smårik. Denne serien kommer til å bli en flause, uansett når og for hvem den blir vist.
Forfatteren av serien er Arne Berggren, som sier han aldri har hatt det verre enn da han begynte arbeidet med Hvaler. Okeyii. Skulle ikke det ha sagt han noe??? Men når man leser videre og ser at han har jobbet i reklamebyrå, er det bare å legge to og to sammen. Kan stilen bli mer kvalmende reklame-snerpete? Folk flest har såklart annet å gjøre enn å se på reklamer, heldigvis, ellers ville de fleste av den norske befolkningen vært psykotiske. Dette måtte jo bare bli et typisk norsk-film-mislykka forsøk fra noen som ikke har et liv, om å skape eksistens til selvstendige filmskikkelser. Når vi ser at Berggren tidligere har skrevet musikk sier det jo seg selv at han klarer det ikke. For dette er for flytende, enkelt og konsistensløst, som om replikkene og karakterene er skrevet av et barn.
I korte trekk handler episode nr.3, som jeg tvang meg til å se, om Anne Jakobsen som er en syk dame med for mye fantasi og hennes gærne naboer på tettstedet Hvaler. Her er mange med svin på skogen. En av disse er frivole Maria som er skilt(!) og ellers lensmann Borg, frekk, frekk, frekk og macho politimann som får vite om et mord som er begått og som han må etterforske. Jeg tipper at kollegaen hans er morderen, men det går nok en stund før vi får vite om det er riktig. Tror neppe jeg kommer til å se den episoden. Terningkast null. Over all mening: Intet av dette er verd å se.

Klamt i verste sendetid.

På Tv-Norge sendes nå et program på morgenen som kalles "Planets Funniest Animals". I dette programmet er det, bokstavelig talt ikke med ett eneste menneske. Programlederen er en stor, svart, skallet, snakkende elefant som de kaller Keagan Michael Keys, og han er den eneste av alle dyrene som ikke er morsomme. Konseptet i denne serien er at folk sender inn og får fremvist morsomme videoer som de har filmet av dyr, og de fleste er vanvittig morsomme. Bare så synd at Keagan Michael Keys stemme hele tiden messer i bakgrunnen, og setter sine egne, perverse slutninger og kommentarer til det fantastiske store og talentfulle materialet han har fått tilsendt fra hele USA. Pluss at han selv ikke har talent i det hele tatt.
Keys passer ikke som programleder, og er like endimensjonal og messende som når han spiller skuespill. Det virker som han tror at hvis han selv morer seg når han står på scenen, så gjør alle andre det. Dette er jo ikke riktig på en plett, og den syke knisingen med det rullende blikket er så irriterende at man kan gå til den ytterlighet å se på frokost-tv på Tv2 heller. Nei, Tv-Norge, denne flirende tomsingen må vi slippe å se på mer, noen gang. Spar oss seere. All over mening. Vær anstendig nok til å vise noe annet. Terningkast 3 for sykt bra videoklipp.

Ingen klassisk krim.

Mens jeg venter på at noen skal klare å se ironien over massesuggesjonens kraft på medias forvrengte drømme-lys, hvor svært mange bloggere legger ut alt fra barnas bleieskift til andre "pedofil-agn" på nettet uten at noen reagerer, kanskje bryr de seg for mye, tror at alle i verden må se hvor spesielle deres barn er. Mens andre barn får lov til å slippe å bli gjort til kjendiser før de kan gå, blir beskyttet og elsket så høyt av deres foreldre at de ser bilder av seg selv utelukkende i familiens fotoalbum, er så verdifulle og dyrebare at deres mor og far skjermer de mot nysjerrige blikk, likevel blir de mistenkeliggjort. Jeg skal la det være en digresjon og skal heller dvele litt ved ironien i at foreldre som bryr seg for mye kan bli maniske og uakseptable selv om alle tror de er perfekte og ingen ville finne på å mistenkeliggjøre de for noe ulovlig.
I første delen av et program som gikk på NRK i kveld ser vi at Gary og Anber er akkurat slike foreldre som bryr seg for mye om sin 6 år gamle datter. Likevel blir hun alvorlig syk og dør. Ingen skjønner noe for foreldrene brydde seg tilsynelatende så veldig, veldig mye, familien virker perfekt.
En venn av Mike Walker, Jonathan Carlisle blir funnet død på kjøkkengulvet, og mistenkte Gary er faren til piken som legen Jonathan ikke klarte å redde livet til. Senere finner etterforskerene ut at denne personen som var faren til den kreft-syke 6-åringen har et helt rom fullt av bilder av mannen som ble myrdet. Har han omhyggelig planlagt et mord for å hevne seg på den han mener er datterens morder? En klassisk krimserie er dette ikke, det er ikke klart opp i dagen hvem som er morderen hvis man ikke har tid til å sitte å se hele programmet ferdig og ikke har fått med seg de små øyeblikksbildene, inntrykkene som ofte ikke får festet seg til minnet selv om en sitter pal foran skjermen, fordi en kanskje så vekk et øyeblikk, eller en sms nettopp har tikket inn. All over er dette en serie som mange velger å se når ikke de har annet å gjøre eller det ikke fins alternative kanalvalg, og seriens direkthet er ofte for direkte. Terningkast fem for ærlig og usminket filming, få filmtriks eller forskjønning av skuespillere.

Ikke verdt å bruke tid på.

"Community" handler om en hvithåret gammel dame som jobber i et ungt skolemiljø, meget dårlig spilt og hun ser alltid uoppplagt og ustelt ut, selv om det kanskje er en del av rollen, noe jeg ikke ble helt klar over ut fra den ene episoden jeg hadde satt opp å se på. Må innrømme at det ble mange pauser på kjøkkenet for å sette over kaffen, for dette var kjedelige greier. Hele tiden litt mørkt og skittent interiør som de visstnok ikke blir lei av å vise frem, skuespillere uten selvtillit og kjedsommelig repetering av hva som ser ut til å være de samme scenene. At dette er komedie kan da ikke være mulig.
Noen ganger kan en bli sittende og se på et program fordi en venter seg at noe skal skje. I de fleste tilfeller er dette en venting på noe positivt. I "Community" føler en seg holdt for narr når disse små poengene vi tror skal dukke opp underveis er klisjeer (fra ferske skuespillere...), samt manusforfatteres stupide omdefinering av en oppskrift. Små nisjeprogram som "Community" er jeg egentlig i mot å skrive om, men jeg gjør et unntak for å vise hva TV3 gjorde feil da de gav dette programmet beste sendetiden på søndags-kvelden.
For det første, å gi oppmerksomhet til negativ utførelse av kreativitet, dvs. herming, er å sende signaler til andre som har lyst til å late som de er kreative om at de kan slippe unna med juks, og tjener mer penger på det enn å være ærlige. For det andre, TV-bransjen, som definerer seg selv som kreativ, må omdefinere sin rolle og bruke en oppskrift for hvordan de gjør ting, hvis de skal fortsette med å motarbeide selvstendig kreativ tenkning og adskille seg fra den kunstneriske del av samfunnet. For det tredje, det at de plukker ut noen få elementer (her:scener) hos de de hermer etter, og så gjentar og gjentar dette til det kjedsommelige forhindrer ikke at de blir gjennomskuet som bløffmakere og at dette i sin tid slår tilbake på tv-stasjoner som enfoldige nok til å vise søpla. En prikk på terningen for at de klarer å få noe så uprofesjonelt til å virke relativt stilfullt, om enn ubarmhjertig kaldt og klinisk. All-over mening, dette ser jeg bare igjen hvis jeg må.

Nydelig collièr selges.

Dette halssmykket er laget av rent sølv og tromlete stener, som følger: ametyst, carneol, bergkrystall, malakitt, rosenkvarts, sodalitt, jaspis og agat.

Jeg skal ha 3500,- kroner pr. smykke. Ingen porto, kun postens oppkravsgebyr. Vennligst send inn bestillingen på e-mail, til tksolber@yahoo.no.

Hva er strenge foreldre?

Man hørte aldri noe om at jeg ikke var bra nok da tenåringene mine var nyfødt og jeg var alene om å skifte bleier, tørke spy og etterhvert gå på foreldremøter og kjøre til fotballtrening. Men i følge "verdens strengeste foreldre" som sendes i beste sendetiden på tvNorge lørdags kvelden er jeg visst klar til å kasseres nå, selv om mine ikke har alvorlige problemer som røyking, drikking, bruker stoff eller stjeler. Jo de er mektig skolelei, og slikt ser kanskje "verdens strengeste foreldre" på som et mye større problem en røyking og alkohol? For ikke å nevne at jeg, moren deres blogger. Man skal kanskje drikke sammen heller enn å blogge, eller hva er det "strenge foreldre" mener er påbudt?
Det er helt normalt at tenåringer prøver ut ting, som å ta seg en røyk. Mine gjør det ikke, og det er også normalt. Kanskje nettopp mine avslappede holdninger er grunnen til at de hverken drikker eller røyker som de vi ser på tv på lørdagskveldene. Det skal usigelige mengder av positive holdninger, ro og oppmuntring til for å reparere den skaden som kritikksyke og strenge mennesker forårsaker på barna våre, slike har fått unge til å bestemme seg for å begynne å røyke i protest. Ja, røyking, alkohol og tyveri er faktisk reaksjoner i noen tilfeller, på altfor strenge holdninger fra dumme voksne, ikke bare kameratpress. Desverre omfatter vandelsattesten som kreves for å arbeide med barn ikke noe sånt som onde holdninger.
Tenåringer må få lov til å eksistere. Har de en bakgrunn av foreldrenes støtte og trygghet i sitt eget hjem trenger de færreste forbedringsleir og "strenge foreldre"s fordommer for å skjerpe seg. De har forskjellig personlighet og temperament som alle andre av oss. Faktisk kan den "hjelpen" som de som det har sklidd ut for trenger, være det som får snille barn i en vippeposisjon til å bli helt umulige.
Budskapet dette programmet gir er at alt er et problem, at vi som er normalt gode foreldre ikke duger for vi er ikke strenge nok, at de som har tenåringer som er verstinger er utskudd som trenger korreks, og at de hellige strenge foreldrene trolig ikke er roboter. Bildet er mer nyansert enn som så.
Over-all mening, man blir sittende og lure på hvem som egentlig er gærningene her, og det ikke på en positiv måte. Terningkast fire for god filming og struktur.

Gransker sømmer med argusblikk.

Ett av de flotteste design-reality program jeg har sett er Designerspirene USA, og det beste er kanskje at sendetiden er på ettermiddagen, så du kan se det etter jobb og fortsatt ha kvelden disponibel til å besøke svigermor eller gå på trening. Dimensjonene som lignende serier ikke klarte å vise for ti år siden fordi det ble for kranglete er blitt tydeligere, og gjør programmet spennende. Virkemidlene for å fange publikums oppmerksomhet og skape show er foruten myk lyssetting og tema for oppgaver, saftige premier og kjendiser. Her vil det si Tim Gunn og Diane von Vürstenberg som begge har en utmerket smak. Med unntak av at programleder Heidi Klum har et fullstendig utrykks-løst ansikt og er helt uten personlighet, var tiden vel brukt. Over-all mening er at showet var fengende og realistisk, terningkast seks.

Ikke noe nytt

En episode av krimserien "The closer" gir ikke mye å skrive om, heller intet å tenke over. Likevel satt jeg og så en hel episode. Jeg er nok en heltinne. Serien er bare enda en av de svake som tørster etter sorger og velter seg i tragedie for å forsøke å oppleve integritet ved å føle på den styrken mennesker som opplever tragedie har. For integritet er ikke et typisk fellestrekk for hverken rollebesetning eller seere av denne krimserien. Kyra Sedgewick i hovedrollen er for svak som person og tomhodet til en slik rolle, og de mange forlengst pensjonerte offiserene hennes gjør det hele til en farse. Hun vrir på seg som om hun har gjort i buksa for hvert ord hun sier og det gjør at det blir umulig å tro på plottet. Over-all mening og poengsum. Kjedelige beste-foreldredetektiver som får minus ett på terningkast skalaen.

Kommentar til innlegg.

Noen mener kanskje jeg skal skrive "snillere" innlegg om det jeg ser på TV. Men er det noen som innbiller seg at kritikker av film, musikk, teater er snilt? Så er de ikke særlig opplyst. Les en avis!
Og la oss for all del være realistisk når vi nå skal være realistisk. Det som komikere/skuespillere og filmbransjen gjør når de latterliggjør kvinner, innvandrere og andre som er svake er mye verre enn filmkritikk. Det er respektløst og det støtter opp om baksnakkere og folk som irriterer seg over de svake. Det latterliggjør disse personene og ødelegger seeropplevelsen deres. Så mine nøkterne film og tv-kritikker er helt uskyldige i sammenligning. De er dessuten faglig basert og ikke noe jeg har tenkt å slutte med. At de høster som de sår er noe tv-bransjen pent må finne seg i.

Mad eller bare Sad?

Ben Affleck som aldri har vært en god skuespiller uansett og ikke har spilt i en eneste minneverdig film, har nå slått seg på komedie, sammen med Tom Hanks, som har blitt gammel og pløsete. Bare sørgelig å se slik mennesklig undergang på nært hold. Anbefaler alle som har humoristisk sans å spare seg for å se ironien bli myrdet sakte og tragisk av disse to gubbene på viasat4. Over-all mening og karakter: Utbrente stinkende vitser. Terningkast fire til alle de andre i Mad TV som har løftet nivået flere hakk fra forrige generasjons Mad-despoter.

Tid å kaste bort?

En ting jeg har funnet ut etter mange år, er at tid er verdifull. Hvis noen skulle komme til å tilby meg en stor sum penger i bytte mot store deler av min tid, vet jeg at jeg ville sagt nei takk. I prinsippet er jo en jobb et bytte av tid mot penger, men det er heller ikke meningen min. Hvor ynkelig og patetisk er ikke et menneskes liv hvis det mennesket ikke har et snev av handlefrihet i sin jobb, eller hvis hun blir satt til å gjøre ting som er umoralske eller så råtne at hun vil bruke resten av sitt liv på å angre på hva hun har gjort, hva slags liv har hun da?
Er du et menneske som kan gå oppreist på gaten hvis folk spytter etter deg, kaster råtne egg på deg og roper nedsettende ting til deg, er nok et spørsmål mange skulle spurt seg før de tok den jobben de har i dag.
Hvilket bringer meg til TV Norge, og en serie de viser på søndager som de kaller "Lykkelig Skilt". Bare navnet er i seg selv en gigantisk selvmotsigelse. Ingen er lykkelig over å være skilt. Grunnen til at de giftet seg i første rekke, er at de tror på de ordene presten sier når de står smilende og forventningsfulle om hva livet sammen skal bringe dem, foran alteret, eller på sorenskriverkontoret evt.
Hovedpersonen i denne syltynne serien er Gary, som fremstilles som sur og resignert, og er full av giftige kommentarer, som man kan tro skulle rettferdiggjøre at tittelen på programmet er ironisk ment, men det gjør det jo desto mer uinteressant og nesten litt for spekulativt til at noen orker å holde ut en hel episode. ( I tilfelle så må de være enten a) så full av gift selv at de er hinsides og syns spydighetene er morsomme b) full av rusmidler eller c) dum.) Handlingen er ikke-eksisterende. Du har glemt hva dette handlet om før programmet er ferdig, og er du riktig uheldig kan du begynne å tvile på om du begynner å bli pre-senil. Også med i serien er Garys to barn og ekskonen, som alle tre er noen skikkelige hespetre, skal vi tro Gary og hans kommentarer.
Hvem av dere orker å se på noe som en ikke kan bli helt klok på om det er ironisk, sarkastisk eller bare en kynisk utnyttelse av en oppskrift noen har laget ut fra timevis med gransking av de første sit-com-seriene som ble laget? Serien "Lykkelig Skilt" mangler noe som de første, virkelig gode sit-coms har; selvopplevde og ekte følelser fra den som er produsent/forfatter, så godt laget at en får lyst til å kalle det et stykke vellykket kunst. Vel dette er ihvertfall ingen kunst; jeg tror på det siste alternativet, det er kynisk bruk av en formel, som blir tynet og strekt i det uendelige, av reddharer som ikke tør å legge sin egen livsnerve inn i programmet på den måten Seinfeld og Friends-forfatterene gjorde.
I tillegg så er både ironi og sarkasme feil brukt i "Lykkelig Skilt" (hvis det er det dette skal være), for også ironi og sarkasme forutsetter følelser og selvopplevde referanser, for å være ekte. Over-all mening og karakter: Pingle-TV. Null terningkast.

Her er noe ørepynt som jeg lager.
Bildet ble nokså utydelig, men de er
lagd av sølvtråd med glassperler.
Ingen kunstige materialer.
Gi meg et vink hvis du ønsker å
kjøpe, prisen blir mellom 200- 400 kroner.

Jeg er ikke blandt de som syns at alle serier som har vært laget på tv de siste ti årene er møkk. Selv om jeg har følt meg fristet til det i blandt, fins det serier som Gilmore Girls, som går på kanal Fem, som gir den skikkelige "feelgood-kvaliteten" til deg som sitter der med potetgullposen og nyter forestillingen.
I forrige episode fikk vi oss en god latter også, når Rory og Paris, sammen med et par andre i avisredaksjonen, bl.a. mannen som aldri har fått en klem, blir nødt til å gå med hatter lagd av aviser. Deretter møter vi hunden Cyrus, som har blitt trent av munker. I stedet for å sitte på kommando, har han lært seg å flytte seg litt til venstre. Desverre har han ikke lært å flytte seg andre veien, så han ender til slutt opp inntil veggen, og da må eieren, som er Lorelais kjæreste, snu han rundt, fordi han klarer ikke å handle på en annen måte enn den han har lært av de gudfryktige Herrens tjenere. Det mest latterlige er at han tenker ikke selv at det ville være mulig å bryte mønsteret, bare handler automatisk som en robot. Urkomisk!

Første innlegg!

Jeg vil med denne bloggen prøve å gi noen saklige og faglige synspunkt på hva som går på tv sett med øynene til en voksen student med stor familie, farget av veloverveide holdninger, ispedd noen få gloser fra den nylig påbegynte studietilværelsen i økonomi hvor jeg lærer å telle sauer og mange andre snåle uttalelser. Lover at jeg skal holde meg mest til disse temaene som jeg vet noe om, og ihvertfall at jeg ikke skal latterliggjøre meg selv, og andre blondiner ved å late som jeg vet noe om Podcaster.

Min utdanning er en cand.mag.grad fra Universitetet i Oslo og UiB, med hovedvekt på sosialantropologi og mediefag. Det betyr ca 10 år med studier avbrutt av noen pauser innimellom.

Jeg skal såklart også blogge litt om den store konkurrenten til tv her i huset. Min viktigste hobby er å lage smykker og derfor vil resultatene, som også er til salgs, såklart oppta litt av plassen.