Unike sørlandshus.

Unike hus er hus som har sjel, uansett utforming eller farge, har de noe spesielt som gjør at en liker de fra første stund en legger sitt blikk på de. En leilighet kan også være i et hus med sjel, som kan ha så mangt av særtrekk. Det kan ligge midt i en storby, men vanligvis er dette huset plassert litt utenfor sentrum, og det øyeblikket en trer inn i et slik hus kan en føle at her har bodd mennesker som har hatt et godt eller riktig liv. Et øko-hus er et levende hjem med særskilte krav til isolasjon, ventilasjon osv. På denne koslige og veldig interessante bloggen, http://okohuset.blogspot.no/ kan en lese mer om hva disse kravene er og hva et økohus er. I prinsippet er mange eldre hus bygd på en liknende måte eller kan være like miljøvennlige og "sunne" hus å bo i pga at bygningsmaterialene har stått i ro og stabilisert seg i en årrekke, og er ikke så tette som mange moderne hus eller leiligheter. Jeg har bodd i et par forskjellige sørlandshus og dette er hus som det føles godt å bo i, det er mange som syns dette er hus med sjel. Mange av de er nokså enkle, og har en naturlig utluftning gjennom dette. Oftest har disse flotte husene 2-3 soverom og et enkelt bad i øverste etasje, 1 eller 2 stuer, bad og kjøkken i førsteetasjen, med kjeller i underetasjen. Mange av disse husene har en bakerovn i kjelleren, da det var vanlig at familiene på denne kanten av landet flyttet ned i kjelleren når det ble sommer og altfor varmt til å sove i overetasjen. Enkle vinduer er også pene å se på, så gjør det kanskje ikke så mye når de er kalde på vinterstider. Denne flotte husrekken tok jeg bilde av en kveld jeg var på vandring med maleklubben. Fins vel ikke noe mer sjarmerende enn disse unike og koslige sørlandsrekkene som ligger like i vannkanten, hvor hybelboeren kan rusle over veien og stikke tærne i vannet en tidlig sommermorgen. På Vrengen, hvor dette bildet er tatt er vi like ved utløpet av Nidelva, vannet er rent, og bunnen er den nydeligste sandbunn en kan tenke seg. Livet i vannkanten er slett ikke så aller verst.

Kveldens legeroman.

I dagens episode av House blir en autistisk gutt på 10 år syk mens familien spiser middag. Han får kvelningsanfall og ser ut til å ha satt noe i halsen, til tross for at familien ikke spiser annet enn mac and cheese, og blir straks bragt til sykehuset for kontroll. Samtidig foretar House kontroll av en ung jente såvidt over den seksuelle lavalder som har fått omgangssyke og et alvorlig tilfelle av svakhet for dr. House. Den autistiske gutten får nye anfall på sykehuset, og etterhvert som prøver har blitt tatt av en pasient som er høyst motvillig fordi autister ikke har samme nivået av tillit og aksept for kroppskontakt som andre mennesker, finner legeteamet, som har okkupert kontoret til en nokså stressa dr. Robert Chase, ut at han har blitt forgiftet av en plante som vokser i familiens hage. Kreft og svulster er også inne i bildet som en mulig årsak til symptomene. Den unge damen som er forelsket i dr. House begynner å bli for ivrig og ringer han femten ganger på en dag i følge sjefen for sykehuset, dr Lisa Cuddy, samt at hun står utenfor sykehuset og venter når han er ferdig på vakt. Når House begynner å dechifferere språket til gutten får historien en lykkelig slutt fordi House har skjønt nok til å kunne redde livet hans. Mens den unge jenta hadde fått giftsjokk og dømmekraften midlertidig svekket av luftforurensningen i et jordskjelv hun har oppholdt seg i nærheten av, noe som såklart var en knekk for stoltheten til dr. House, men også denne episoden ender godt for House, noe så langt fra alle gjør. House er bare en av et utall serier fra sykehusmiljø, som later til å dekke et behov folk har for både romantikk og spenning og har erstattet legeromanen. All over mening, god driv og spenning i kveldens episode. Terningkast 5 for spenning og realistiske tema.

Bilder fra båtturen.

Endelig fikk jeg lagt ut bildene fra båtturen med Viseklubben Oss. Et hyggelig minne å ta med seg når kaldere tider setter inn!

Shabby chic i veikanten.

I nabolaget vårt står denne brannhydranten og skinner shabby chict og ser ut som et minne fra fortiden. Med avskallet maling og rust som skinner klart gjennom er det tydelig at ikke den er av nyere dato. Øverste delen er malt i en flott rødmaling over det grønne som var originalfargen en gang i tiden.

I ettermiddagssolen ser den ut som et kunstverk der den står, og blir lagt merke til av så og si alle som går forbi. En vesentlig eldre hydrant som denne vekker nysjerrighet og ærefrykt. Antagelig er den fra 1960 tallet, og er med det å regne som en antikvitet. Den stammer fra bedriften Esco, som er en forkorting for E.Sunde & Co og ble startet i Oslo i 1877. I 1964 ble den flyttet til Kongsberg. Hydranten har logoen støpt inne i forsiden og er på mange måter et mesterverk av design. Bildet er ikke verdens beste, og etter det ble tatt, reagerte noen bak buskene ved hydranten. Det viste seg at en familie var ute i hagen med barna og hørte det lille knipset som kommer fra mobilkameraet når jeg tar bilder. Kanskje underlig at folk med mindre barn kan høre noe som helst av lyder, slik som unger har en tendens til å lage mye lyd, stor lyd, hele tiden, og særlig et lite knepp fra et mobilkamera, som knapt er hørbart, men så snart bildet var tatt ble det liv inne i hagen bak hydranten. Jeg fant ut at det var best å forte seg vekk derifra.

Utvekster.

Før jeg gikk ut i dag tidlig vannet jeg den frodige lilla blomsten på trappen og knep av de tørre blomstene og bladene. Når jeg kom hjem igjen noen timer senere hadde to nye blomster sprunget ut. En produktiv utvekst. Andre vekster og utvekster er ikke like hyggelige, selv om de kan være svært så produktive. I det siste har klesskapet mitt begynt å ligne en slik vekst som multipliserer seg selv. Fra å være systematisk organisert i seks hyller, i ulik størrelse, har nå klær begynt å flyte utover gulvet, oppå kofferter og og i lag rundt og over kleshengere. Tidligere hadde jeg et system, hvor jeg omtrent i blinde kunne rekke ut en hånd fra sengekanten om morgenen og plukke en bukse etter stoff og overdel etter fasong og materiale. Nå ligner fem av hyllene på en gigantisk lapskaus av klær. Den sjette og største har stabler så høye at jeg ikke når opp lenger og som ser faretruende klar til å velte ut. Jeg kunne velge fritt etter hvilke ytterplagg jeg skulle ha på den dagen, og bare slenge jakken på i farten på vei ut. Hah. Men det var før overproduksjonen startet. Jeg har slik jeg ser det nå, kun ett valg. Jeg må rydde. Frem til den tid kan det være at jeg må gå naken, selv om de fleste vil nok helst ikke at jeg skal gjøre noe så drastisk. Men sånn er livet, en ryddesjau til tider.

Båtturen.

På fredagskvelden var Viseklubben Oss på båttur rundt på fjorden. Her har jeg desverre ikke bilde å legge inn for øyeblikket, men det kommer, det kommer... Vi møtte opp på kaien i Arendal kl.18.00 på fredag, og hadde for anledningen fått leid en av taxi-båtene som går i rute til øyene i skjærgården. Været var upåklagelig; ikke en sky kunne spores på himmelen og vi var mange som hadde tatt turen. Med full båt seilte vi mot Nidelven, hvorpå vi fant oss en rolig plass i Siva, som det heter lokalt. Der fikk vi ypperlig bevertning som bestod av reker med loff og majones, til dessert fikk vi sjokolade (jamjam:-). Etter bespisningen, allsang og noen virkelig flotte visefremførelser, gikk turen utover i retning mot Skagerak, og kvelden ble finere og finere, særlig for de av oss som hadde tatt med seg vin til maten. Ved ytre og indre fyr på Merdø satte vi kursen mot øst, etter at alle med kamera fikk tatt bilde av den fantastisk maleriske fullmånen uti horisonten, som forøvrig hadde dukket opp for andre gang denne måneden. Etter å ha rundet Hisøya var vi tilbake ved utgangspunktet, hvor Viseklubben gikk i land i Pollen, der vi hadde lagt ut fire timer tidligere.

Nytt smykke.

Et smykke jeg lagde nylig.

Strukturert.

Jeg skriver på en artikkel for tiden. Først hadde jeg tenkt å gi den en feministisk vinkling, men i dag leste jeg en blogg som fikk meg til å tenke meg om. Kanskje var den veldig overflatisk og ufølsom, men hvis problemet med vårt samfunn er at enkelte jenter blir ufølsomme er kanskje ikke løsningen å gi de mer makt gjennom feministiske kampanjer. Arbeidet med skrivingen er til tider umulig å legge fra seg, og en kan bli sittende langt ut i de sene kveldstimer, noe som er free-lancerens utfordring, i likhet med gründerens og andre som er sin egen sjef, hvis en ikke passer klokken og er strukturert nok, særlig når sosiale medier også krever sitt, men det hjelper å ha viljestyrke. Jeg har vært altfor opptatt av skyene, foran helgens båttur er det såklart viktig at godværsskyene beveger seg i riktig retning.. Vel, kanskje er det like godt å la alt, også båten få seile sin egen sjø av og til, og så får været være eller ikke være. En ting er ihvertfall sikkert, en kan ikke gjøre noe med været uansett.

Arbeidsglede.

Et halvt mål med gress er systematisk nedklippet, og mange store og små verdensproblemer har blitt løst i dette arbeidet. Hvis man nå for eksempel ser på en gressklipper utelukkende som en innretning med fire hjul og skruer og jern, er det helt riktig, men hvis maskindelene er det viktigste ved jobben kan en både klippe feil og en kan kjede livet av seg. Filosofisk sett er en gressklipper kanskje en guddommeliggjøring av teknikk som de fleste arbeidsbesparende maskiner er, men den er også et bindeledd mellom menneske og natur som en bare kan bruke hvis en respekterer den. Da jeg kom inn fra kulden gikk jeg og laget meg en stor kopp rykende varm te og så ut gjennom vinduet på godt gjennomført arbeid, og få ting kan være så hyggelig som å skue utover sitt eget verk. Når jeg nå sitter her ved dataen, er roen som senker seg med mørket ute komplett. Jeg har chattet på nettet i noen timer og dagen føles fullverdig og rikere enn noen penger kan.

Smykke.

For å utdype temaet jeg begynte på i forrige innlegg.. Hva har jeg egentlig gjort med smykkene mine siden sist jeg la ut noe på denne siden? Jo, jeg har vel brukt mest tid og energi på å skaffe meg noen kontakter, i inn og utland, noe som alle gründerveiledere sier skal være det helt riktige å gjøre når, eller helst før, en starter opp sitt eget firma. Jeg har sett litt på logo-design, men alt slikt som har med design og forretningside å gjøre skal en visst være litt forsiktig med å legge ut på nett, eller så kan en risikere at noen med penger og uten skrupler kommer et halvt år etter og har startet ens firma! Noe stil-adoptering vil jo forekomme i alle kreative yrker, men en annen ting er å stjele. Tyveri av ideer er desverre ikke forbudt, og er noe som har skjedd opptil flere ganger med tegninger og ideer jeg har lagt ut i diverse fora desverre. Vel, så lærer en seg til å bli mer forsiktig ihvertfall. Har også jobbet med noen nye smykker jeg har lagd.

På dette bildet har jeg på meg et smykke i sølv med glassperler festet til en skinnsnor, alt er halvfabrikata, men designen er min egen og det blir mye forming av sølvtråder. Detaljene er ikke like enkle å få til med vanlig diy. Ellers har jeg jobbet litt med smykker av skjell, som jeg kombinerer med glassperler og sølv, og skal legge ut flere bilder av de senere.

Bedre sent enn aldri.

Nå har jeg ikke blogget på en stund, noe som skyldes forskjellige årsaker. Jeg har brukt en del tid på å undersøke forretningsmuligheter for smykkene mine, men har desverre ikke funnet så mye ut av det, annet enn at en trenger penger for å starte eget firma! Enten det er på nett eller som kunsthåndverker. Nå ser det ut til at jeg skal begynne å studere igjen, så dermed blir den planleggingen foreløpig lagt på hylla for en stund. Men viktigst for en blogg om TV-programmer er at en har en TV, noe jeg ikke har hatt siden jeg solgte min flotte 3D-modell for et par måneder siden. Vel, nå ser det ut som det skal ordne seg også, så dermed blir det forhåpentligvis tid til et nytt innlegg fra skjermen snart.

Skummelt veggvesen.

Jeg satte meg godt til rette for å se noen groteske barnedrap eller eventuelt uskyldige pensjonister bli slaktet ned i årets påskekrim, Whitechapel, som denne påsken går på NRK, men ble heldigvis gledelig overrasket over denne serien. Og med gledelig mener jeg ikke glad, for de uhyggelige grøssene var for mange til å innby til noen oppløftet sinnsstemning.
Likevel var det noe med årets påskekrim som gjorde at en heller får lyst til å se fortsettelsen, til tross for pause til nyheter innimellom, enn å slå av og glemme at en lot seg lure til å tro at krim er noe annet enn fjollete hjernespinn. Kanskje er bransjen på vei opp igjen etter en langvarig depresjon, for dette var spennende, og viser engelsk krim på sitt beste.
I mandagens episode ble en familie og et arbeidsteam brutalt myrdet med unntak av en person som var ute i et ærend i begge tilfellene. DI Chandler som har saken finner ut at morderen halter og er lyssky siden drapene skjer på natten, snart blir en drosjesjåfør mistenkt, og satt inn men når det andre drapet skjer mens han er i fengsel blir det klart at morderen må befinne seg et annet sted. Og det finurlige spillet med å finne en profil som passer til mordene tar til. På mange måter er denne opprullingen av et innviklet plot hva som kjennetegner engelsk krim.
Det blir etterhvert klart at drapsvåpenet stammer fra en snekker, og at måten alle ble drept har likheter med en bilulykke som skjedde for mange år siden hvor bare en person overlevde. Traumet med å være eneste overlevende har drevet gjerningsmannen til å bestemme seg for å leke Gud, for at andre bortskjemte, krevende, hensynsløse, selvgode og overflatiske kvinner skulle tvinges til å oppleve det hun som kjørte ulykkesbilen slapp å oppleve da hun døde fra sin egen samvittighet og selvrealisering, etter å arrogant ha forårsaket ulykken og ikke lytte til vennenes bønn om å sette ned farten.
Serien har flotte skuespillere og elegant filming av blant annet et menneske som lever inne i murveggene, og får det hele til å virke troverdig og meget creepy. Terningkast 4 for langtekkelighet til tross for et høyt spenningsnivå. All over en meget severdig påskeunderholdning.

Friskt fra Valens Rikskringkasting.

NRK1 satser friskt med nye episoder av Valens Rikskringkasting på lørdagskvelden, som også er å se på NRK3 søndags kveld, og det er hyggelig å se at Valens jordnære humor blir godt likt. Her er mye som minner om John Cleese på sine yngre dager, men uten at etterlikning er gjort bevisst, og det er heller ikke tegn til etterlikning av andre humorserier, noe som gir et unikt produkt og en stor grad av selvstendighet.
Etterligningene er sjeldent gode, og særlig fascinerende var det å se parodien av Skavlan, at en person så totalt ulik Valen selv, blir tatt så på kornet. Det var også festlig å se deltakerne i Valens Skavlan-show reagere så spontant og udirigert som her, enda et tegn på programlederens dyktighet.
Selv om det er en skremmende utvikling vi blir vitne til i form av skytevåpen i et humorprogram, er det modig gjort av Valen å drive ap med sin eget rykte som en som er glad i våpen. Og at han samtidig viser at det er ikke mer alvorlig enn som så, en nokså barnslig hobby eller evt. engangsforeteelse. All over mening: Det er morsomt å se gode parodier og morsomme kommentarer på en gang, en slipper å holde seg for enten øyne, ører eller munn som en kan føle seg fristet til når enkelte andre komikere får slippe til. Terningkast seks for en bra prestasjon denne lørdagskvelden.