Feit og førti atter en gang...

I Mike & Molly får vi et innsyn i den tomme livsstilen til enslige over 40 og en utfoldelse av et uskjønt kjærlighetsforhold mellom to personer som har et helt team med seg for å bekrefte at feit og 40 ikke bare er ett uttrykk, men den grimme realiteten. Så det er tid for å være grim igjen? Well, here it comes!
Nå er det jo sånn at vi blir alle eldre, men faktum er, den som strever livet av seg for å vise frem styggheten sin, blir ikke akkurat populær.
Og hva vi kan betegne som to tapere i livets lotteri. De er bitende, utflytende og enfoldige. Molly som fortsatt bor hos mamma og en tomhodete søster med stillettsko, har til tross for sin høye alder enda ikke tatt fatt på livet og vært gift eller fått barn, så nivået er som å se to tredjeklassinger i kroppene til de feite førtiåringene.
I siste torsdags episode har de to hvalene problemer med å gå fra dating og ta steget videre. Men så snart de har kommet inn døren etter en vellykket andre date, ringer hans mor, heller ikke han har løsrevet seg fra mamma, og de to må reise hjem til moren for det de tror er å berolige eller bringe henne til legevakta. Riktig nok sitter hun sammensunket i en stol med sitt nødhjelps-hjerteutstyr i aksjon når de ankommer, men bare fem minutt før har hun vært i full gang med å krangle med hovedrolleinnehaveren i den rappkjeftede filmen hun satt og så på. Mora blir såklart gjennomskuet av de to geniene, og paret kan fullende sin patetiske kjærlighetshistorie. Såklart med masse mat tilgjengelig. Denne serien inneholder mye mat. Og det er ikke fordi vi får se de vidunderligste retter, men fordi det i virkeligheten såvel som på tv helt klart er et par som elsker å spise. Og elsker mens de spiser. Jeg sier ikke mere. Oomph..

Dette ligner et dårlig forsøk på å tilnærme seg realisme og plassere den brede baken sin midt i sin egen haug av spy, som har vært prestert fra sjangeren av selvforherligende sludder i en utekkelig flokk av tv-produsenter som vil gi mor skylden for alt her i verden. Som innbiller seg at fordi de har lagt foreldrenes sorger og alkoholbruk bak seg og blitt skinnhellige er de et hakk bedre enn deres skrullete foreldre. Men det er ikke helt riktig. Man blir ikke et bedre menneske av å skildre foreldrenes svakheter og feil på styggeste tenkelige måte for all verden og de som gidder å høre og se på sludderet. Man blir bare tolket som en umoden person, i tillegg til at alle feilene som man påstår at foreldrene har, blir overført til en selv, fordi folk har en tendens til å tenke at man blir som sine foreldre og de fleste gjennomskuer at manusforfatteren må være en jækla forskrudd person. All over mening. Ikke verd å se på annet enn hvis alle andre kanaler viser NCIS på en gang. Hvilket ikke er mye sannsynlig. Terningkast null.