Lørdagskveld på tv2.

Kollektivet er et nytt tilskudd til lørdagskveldens underholdning på tv2. Det handler om folk som Kolbjørn som er student og skal flytte inn i et kollektiv i byen. I gårsdagens episode gjorde de åpenlyst narr av amerikanske såpeoperaer, og en skjønner på hvilken måte de har prøvd å være morsom, selv om det ikke er moro. Flokken i dette programmet har valgt seg ut Celine Dione som sitt eneste offer, som de til gjengjeld driver mye ap med, og en kan ikke annet enn å undre seg over; hvorfor er det så fordekt; de er unge, friske mennesker.. Hva i h....... er de så forbasket redd for. Og jeg skal være enig i at det er ett og annet å være redd for i samfunnet vårt, men den typen frykt som de viser her, er bare skapt for å lage mer frykt. Hvis ikke de som er unge tør å vise mot, gjøre narr av noen som de kan risikere å bli fengslet eller utstøtt for å gjøre narr av er det ingen som gjør det. Det er ungt men det er ikke friskt. Det blir bare dumt og kvalmt når de ter seg som 40-åringer men uten den verdifulle innsikt som eldre folk har. De har dessuten ikke anelse om hvilke dyp av indre frykt og frustrasjon som preger de på 40 når de innser at de har levd hele sitt liv uten å oppnå noen ting, annet enn å pisse i havet. At det eneste de har protestert mot, er sin egen oppfatning av hvor utilstrekkelige og irriterende de i generasjonene over de, i deres mening er, og alltid har vært, og at de har vært fordekte "show-offs" hele livet. All over mening. Mens de unge i resten av verden går ut i gatene og demonstrerer for å få makt, sitter de unge i Norge og ler av folk med et stort talent som har gjort en innsats for å bygge opp kulturtilbudet, det er bare en fleskete måte å demonstrere sin urimelige drøm om penger og lykke på. Det er konformt og det er mainstream. Det er en anti-urban protest mot det moderne samfunn. Får assosiasjoner til konsumerende insekter av å se på dette. Terningkast 1.

Kjedsommelighet i beste sendetiden.

Kveldens episode av CSI Miami ikke særlig banebrytende eller nyskapende. Den starter med at lekker jente på 18-19 blir myrdet på grotesk måte. Så fortsetter den på samme måte, som alle andre episoder, morderen sirkles inn, bare med forskjellen at de har blandet inn en ekte Agatha Christie-ending; det var flere mordere som var sammen om avrettingen av Blair, som var en direkte hevnaksjon fordi hun hadde tråkket noen bortskjemte jentunger og sure husmødre på tærne. Dommer, jury og mordere. Ingen fantasi, bare masse sludder fra forutgående episoder som blir kjørt gjennom en kvern. En sjanger innen film som har stått stille en stund pga hysteriet rundt fengende ungdomsserier som Dawsons Creek og patetisk barnedraps-krim.
All over mening, dette er repetisjon av temaer som har vært en gjenganger i krimlitteraturen siden 70-tallet, i film siden filmens begynnelse omtrent, og har blitt utslitt hinsides utslitt. Var det meningen at vi skulle la oss skremme? Nei ellers takk, gi oss noe av nyere dato enn disse førkrigstemaene! Terningkast 5 for spennende filmteknikk.

Feit og førti atter en gang...

I Mike & Molly får vi et innsyn i den tomme livsstilen til enslige over 40 og en utfoldelse av et uskjønt kjærlighetsforhold mellom to personer som har et helt team med seg for å bekrefte at feit og 40 ikke bare er ett uttrykk, men den grimme realiteten. Så det er tid for å være grim igjen? Well, here it comes!
Nå er det jo sånn at vi blir alle eldre, men faktum er, den som strever livet av seg for å vise frem styggheten sin, blir ikke akkurat populær.
Og hva vi kan betegne som to tapere i livets lotteri. De er bitende, utflytende og enfoldige. Molly som fortsatt bor hos mamma og en tomhodete søster med stillettsko, har til tross for sin høye alder enda ikke tatt fatt på livet og vært gift eller fått barn, så nivået er som å se to tredjeklassinger i kroppene til de feite førtiåringene.
I siste torsdags episode har de to hvalene problemer med å gå fra dating og ta steget videre. Men så snart de har kommet inn døren etter en vellykket andre date, ringer hans mor, heller ikke han har løsrevet seg fra mamma, og de to må reise hjem til moren for det de tror er å berolige eller bringe henne til legevakta. Riktig nok sitter hun sammensunket i en stol med sitt nødhjelps-hjerteutstyr i aksjon når de ankommer, men bare fem minutt før har hun vært i full gang med å krangle med hovedrolleinnehaveren i den rappkjeftede filmen hun satt og så på. Mora blir såklart gjennomskuet av de to geniene, og paret kan fullende sin patetiske kjærlighetshistorie. Såklart med masse mat tilgjengelig. Denne serien inneholder mye mat. Og det er ikke fordi vi får se de vidunderligste retter, men fordi det i virkeligheten såvel som på tv helt klart er et par som elsker å spise. Og elsker mens de spiser. Jeg sier ikke mere. Oomph..

Dette ligner et dårlig forsøk på å tilnærme seg realisme og plassere den brede baken sin midt i sin egen haug av spy, som har vært prestert fra sjangeren av selvforherligende sludder i en utekkelig flokk av tv-produsenter som vil gi mor skylden for alt her i verden. Som innbiller seg at fordi de har lagt foreldrenes sorger og alkoholbruk bak seg og blitt skinnhellige er de et hakk bedre enn deres skrullete foreldre. Men det er ikke helt riktig. Man blir ikke et bedre menneske av å skildre foreldrenes svakheter og feil på styggeste tenkelige måte for all verden og de som gidder å høre og se på sludderet. Man blir bare tolket som en umoden person, i tillegg til at alle feilene som man påstår at foreldrene har, blir overført til en selv, fordi folk har en tendens til å tenke at man blir som sine foreldre og de fleste gjennomskuer at manusforfatteren må være en jækla forskrudd person. All over mening. Ikke verd å se på annet enn hvis alle andre kanaler viser NCIS på en gang. Hvilket ikke er mye sannsynlig. Terningkast null.

Gått ut på dato.

NCIS er en tv-serie som handler om et team av spesialagenter i den amerikanske marinen, som etterforsker kriminalsaker som angår US Navy eller US Marine corp. Serien er gjøkungen som kom inn på et tidspunkt etter oppstarten av serien JAG og baserte seg på å etterligne elementer, som vokste seg større og større og este ut av kontroll, mens den sugde næringen (dvs.seerne) ut av den andre, og tilslutt sparket den ut av reiret for å få publikum for seg selv.
I denne episoden av NCIS Los Angeles ser vi en mann gjøre innbrudd i et mørkt hus, men blir overrasket av Callen som slår han rett i bakken. I neste scene blir Callen stoppet på gata av en kollega som han liksom har en dialog med. Hva det enn skal kalles, så ser det mer ut som en krangel mellom to sure typer. Her er ikke mye humør nei. Senere finner Callen en liten, malt tinnsoldat på familiegraven. Men dagens nyhet for teamet er at Singh vil flytte sine forretninger til USA, og han har allerede begynt å frakte millioner av falske databrikker i følge Arkadij. Men Arkadijs utsagn kan man jo ikke være sikker på skjønner vi etterhvert, når vi får vite at det var han som sendte innbryteren til Callen. "Den kloke gamle damen" Hetty, som virker mer til å være med for staffasje, kan fortelle at Singh er en forretningskonkurrent av Arkadij. Teamet skaffer seg info om Singh. På klubben hvor han tilbringer aftenen blir han koblet sammen med Kensi, som er undercover og skal fremstille en spådame med synske evner. Hun blir lagt merke til av Singh som inviterer henne på lunsj neste dag. Mens de er ute sammen kommer Niko bort til bordet deres, og når han setter seg ned hos de, får Kensi vite at også Niko er synsk. Så starter en slags konkurranse hvor de prøver å vise hvem som har de klareste evnene, og han forteller henne at han får et syn om at hun er tidligere millitær. Niko som har ført Arkadij bak lyset fordi han tror han jobber for ham, tilhører rom-folket. På vei ut blir Kensi overfalt av en av Singhs menn.
Callen finner et lik som er ille tilredt, sittende i en stol foran sitt skrivebord, omgitt av tinnsoldater av samme type som han fant på familiens grav. Det er Garasovic som også var fra romfolket. Kan han ha prøvd å stoppe Singh? På dette tidspunkt blir skjermen svart, og selv om det var en spennende historie, er jeg bare glad til. For det er polert og en staselig historie, men det er ikke noen sjel i dette. Det virker snevert, rigid og rasistisk, til tross for at de har gardert seg med en svart person på teamet. For kritikk av romfolket er vel rasisme, på samme måte som kritikk av svarte er rasisme? Det kommer jo bare an på hva du foretrekker.
Kommentaren fra Callen om at han liker innavla sivilisasjoner, sier det meste om serien og den syke tankegangen, og verst for de, også noe om fremtiden deres som helt sikkert blir enda mer nevrotisk.
Scenene balanseres mellom ekstrem råskap og ekstrem glatthet, i en sterkt idealiserende form, som om den eneste lykke her i verden ligger i vold og mennesklig tragedie. Det vi registrerer som glatthet er kanskje forsøk på å være morsom, men det er umulig å få til å tvinge frem en liten latter. Filmingen er ufokusert, blikkene flakker, skuespillerene klarer ikke å overbevise om annet enn at de snart skal ut og spise lunsj, med tallerkenen balanserende på avbrente likstumper. Du får en følelse av at dette er så elendig at det må være statsstøttet for å fungere. I likhet med Stoltenbergs støtte av fristat er dette heller ikke morsomt for de fleste skjønner at syke, men modne, personer kan lede unge mennesker på veldig gale veier. Det skjønner ikke de ansvarlige for dette programmet for de har slukt hele problemstillingen, kan en se på den utblåste holdningen. Å se eldre i slik henslynsløs utfoldelse på bekostning av kvalitet er ekkelt kvalmende.
Også den sure tonen mellom karakterene blir kvalmende når en ser den utfolde seg respektløst over varme lik.
En oppvisning i følelsesmessig avstumpethet og et skrik av mangel på mennesklig dybde. Selv om det er en fryd å se at de er blitt eldre og mer patetiske, sure og kranglete og faller for sine egne knep. I og med at "alle" andre krimserier nå er yngre, penere og mer spennende (med unntak av Closer), og at en kan få lyst til å godte seg litt over skjebnen, er det ikke sjanse for å overdrive den gleden. Episoden var nemlig så trøttende og kjedelig at det er vanskelig å holde seg våken. All over mening, skulle gjerne sett en mer "cool attitude". Terningkast en, på grunn av en spennende historie.

Flyter på forgjengerenes arbeid.

Til stadighet kan vi se nye og gamle episoder på tv av Greys Anatomy. Serien ble aldri så stor som skaperene gjerne ville at den skulle bli, men har beholdt sin lille tilhengerskare virker det som.
I denne episoden følger vi en familie som har narkomane besteforeldre å forholde seg til, hvor to barn har blitt syke og ekteskapet er på randen fordi bestemoren som har blitt psykotisk av stoffene belaster familien med alle kravene sine. Ingen av de skal få et ledig øyeblikk, og selv om hun ikke maser på de natten gjennom, blir det så som så med søvnen. Spørsmålet Issi stiller seg denne gangen er hvor mye en familie skal tåle av innblanding fra utenforstående, og om de skal tolerere at den manipulerende og narsissistiske gamle damen har gitt barne-barna psykiske problemer. Mac Dreamy på sin side er nokså hemmet av Merediths utsikter til å skaffe seg en kjæreste. Etter bruddet har han blitt stadig mer desperat syns kollegene, men synet av Merediths nye flamme kan tippe han over kanten er de redd for.
Filmingen er flat og direkte, som om lite har blitt gjort for å forskjønne sykehusscenene, bortsett fra at belysningen er svak.
Serien og skuespillerene kan virke selvgode, som om de er den eneste generasjonen som er ressurssterke nok til å yte medmennesklighet, mens de trolig gjør det motsatte. Pasientene og de som ikke er medlemmer av det kyniske og tett sammenknyttede personalet, behandles kaldt og utilstrekkelig, med en skinnhellig pliktmessig holdning som virker verre enn ikke å gi omsorg i det hele tatt. Med håpløst avstumpet arroganse utleveres alltid noen spark oppover og nedover, og gir et inntrykk av at meningen bak serien er å formidle at selv om de feilbehandler og tar liv, syns de at de selv er de beste uansett, som om de andre legeseriene har gått over til djevelen. Disse skylappene klarer de ikke bli kvitt, de samme holdningene gjentar seg fra gang til gang. Litt sånn, vi får ikke til noe og kan derfor dømme andre, for ingen slår oss på å være verst.
Serien presenterer mye tungt og vanskelige faktaliteter. For det er temaer som er tragisk og vanskelig å forholde seg til for de fleste, men serien har vel blitt en slags levende bibel for helsepersonell landet over. Når de presenterer en visjon av intet håp og ingen fremtidstro, bare negativt, virker det logisk at antallet feilbehandlingssaker innen helsevesenet bare øker når forbildet er umoralsk. Det kan lede til fullstendig systemsvikt hvis ikke ting forandres i retning mot mer realistiske syn og krav om at vi vil ikke ha drømmende og virkelighetsfjerne helsearbeidere som har problemer med å idealisere for mye og vipper over i motsatt mønster og dikter opp lidelser og plager som ikke fins. All over mening for serien i sin helhet er at de har ustabile holdninger. Terningkast 3.

Stygt.

I dagens episode av Kongsvik ungdomsskole gikk det stygt for seg. Trusler mot skolen på nett, politi, mulig hjertestans og nært oppsigelse av rektor Åsa. Det begynner med at stygge Wenke planlegger en ekskusjon for klassen sin. Rektor som også er stygg kopierer papirene selv fordi udugelige Lisen som hun nedlatende kaller henne, har sluttet. Andrè er en stygg kopi av et guttebarn som ser ut som en 50 år gammel dame. Han har tegnet sine voldelige tanker om skolen og lagt de ut på nettet, disse tegningene blir såklart sett av lærerene, som varsler politiet straks. Politiene er ekte, for de er det eneste fornuftige i denne gjengen av nikkedukker og tomsinger.
Imens blir stygge, rynkete Kine nektet å være med på dansegruppen etter en kortere opptaksprøve, Andre blir sendt hjem og den like stygge og rynkete Wenke får illebefinnende og blir kjørt til sykehus med sirene og blinklys.
Er det mistenksomhet som skaper TV? Det er stygt og det er patetisk og setter ungdommer på spissen. At det er fordi komikeren selv er døden nær av angst for å bli gammel er bare så altfor sørgelig åpenbart. Det er også å slå hånden av den oppvoksende generasjon og eliminere de som har ekte talenter til fordel for unge som er forskrudd nok til å tro på denne søpla. Hvilket er omtrent 0,001 prosent av alle unge. Alle de andre, som er normale, hyggelige ungdommer gidder ikke se på dette. Ikke jeg heller. For dette er søppel som gjør verden til et mye råtnere sted å være. All over mening. Kassèr! Terningkast null.

Et vanskelig barn som ble en enda verre gamling.

I serien "Henry, mind of a thyrant",om den morderiske tyrannen Henrik den 8, kunne vi i kveld se den første episoden på BBC. Den første episoden "Prince" handler om det ensomme barnet Henrik, som former en allianse med den boklærde Erasmus. De to enstøingene fører samtaler pr brev med hverandre og den unge prinsen kunne ofte erte den noe eldre Erasmus. Fortellerstemmen spekulerer i hvorfor Henrik ble som han ble, og skylder dette på konflikter i familien. En får innblikk i en kalkulerende og kald familie, hvor status og allianser spiller en altfor stor rolle. Vi ser ikke tegn til kjærlighet eller varme i mellom familiemedlemmene, og skjønner på en måte hvorfor det må gå som det går. Når makt og status har tatt over for følelser må det ende med små eller store massakrer før eller senere.
Moren Elisabet dør mens Henrik 8.er smårolling og han blir oppdratt av bestemoren og faren. Men oppdragelsen er helt sikkert som den var på den tiden, hvor barn skal sees og ikke høres, for vi får vite at han ble skjermet fra folket som barn. Trolig var dette også for at ikke konfliktene skulle komme frem i lyset. Samtidig holder faren Henrik 7.folket nede med voldsomme skatter og avgifter, og han er så upopulær at han blir drept i et opprør.
Henrik 8.tar over som konge og i et brev til Erasmus like etter skriver han at han skal bli verdensberømt. Noe han fikk rett i. All over mening er at dette er en nokså treg variant av en mye fortalt historie, men helt sikkert en nytelse for en som er interessert i kalligrafi, med tydelig vist fremgangsmåte på datidens skriveteknikker. Altfor spekulativt hvor der faktisk finnes få eller ingen beskrivelser av personlighetstrekk og lignende, og jeg blir ikke akkurat fristet til å se mere. Heller ikke filmingen er særlig fantasifullt og det virker meningsløst at noe som er så spekulerende skal få bli vist. Hva med de stakkarene som tror på dette sludderet? Årstallene og nedtegnede skrifter er det eneste som er sant her. Terningkast 1.

Gjøkete fruer

Hvorfor kan en amatør-aktig kanal som TV2 få lov til å vise et flott program som Frustrerte Fruer? Hva har de som ikke andre kanaler har, annet enn dramatisk sans? Nå som TV2 har havnet i en kneik, så har også Fruene gjort det samme, og det er trist egentlig, men det er vel sånn det går egentlig når man får det som på engelsk kan kalles "co-dependent dysfunctionality". Som kan antyde at FF er et dysfunksjonelt program, men håper det ikke, og at de kan reise seg igjen fra drittkastings-stadiet, noe som jo er svært vanskelig om ikke umulig for denne bransjen, og gå videre som det stolte underholdningsprogrammet det engang var. Etter å ha sett både homofili og drapsinstinkt ta overhånd over fruene, skal det bli moro å se om de klarer å reise seg igjen. I siste episode var Susan og Mike opptatt av en voldsom diskusjon, og denne kan prege samlivet til alle de andre fruene også.
Sammenligningen til filmen Gjøkeredet har slått meg mer enn en gang. Persongalleriet er også på mange måter likt, men på måter som jeg ikke skal komme inn på her. Bare konstatere at den galeste er ikke den mest opplagte. Gleder meg til å granske neste episode og kanskje komme frem til en bedre karakter enn akkurat den siste episoden i denne serien. All over en tragisk nedgang i spenningsnivå. Terningkast tre for denne episoden.