Gått ut på dato.

NCIS er en tv-serie som handler om et team av spesialagenter i den amerikanske marinen, som etterforsker kriminalsaker som angår US Navy eller US Marine corp. Serien er gjøkungen som kom inn på et tidspunkt etter oppstarten av serien JAG og baserte seg på å etterligne elementer, som vokste seg større og større og este ut av kontroll, mens den sugde næringen (dvs.seerne) ut av den andre, og tilslutt sparket den ut av reiret for å få publikum for seg selv.
I denne episoden av NCIS Los Angeles ser vi en mann gjøre innbrudd i et mørkt hus, men blir overrasket av Callen som slår han rett i bakken. I neste scene blir Callen stoppet på gata av en kollega som han liksom har en dialog med. Hva det enn skal kalles, så ser det mer ut som en krangel mellom to sure typer. Her er ikke mye humør nei. Senere finner Callen en liten, malt tinnsoldat på familiegraven. Men dagens nyhet for teamet er at Singh vil flytte sine forretninger til USA, og han har allerede begynt å frakte millioner av falske databrikker i følge Arkadij. Men Arkadijs utsagn kan man jo ikke være sikker på skjønner vi etterhvert, når vi får vite at det var han som sendte innbryteren til Callen. "Den kloke gamle damen" Hetty, som virker mer til å være med for staffasje, kan fortelle at Singh er en forretningskonkurrent av Arkadij. Teamet skaffer seg info om Singh. På klubben hvor han tilbringer aftenen blir han koblet sammen med Kensi, som er undercover og skal fremstille en spådame med synske evner. Hun blir lagt merke til av Singh som inviterer henne på lunsj neste dag. Mens de er ute sammen kommer Niko bort til bordet deres, og når han setter seg ned hos de, får Kensi vite at også Niko er synsk. Så starter en slags konkurranse hvor de prøver å vise hvem som har de klareste evnene, og han forteller henne at han får et syn om at hun er tidligere millitær. Niko som har ført Arkadij bak lyset fordi han tror han jobber for ham, tilhører rom-folket. På vei ut blir Kensi overfalt av en av Singhs menn.
Callen finner et lik som er ille tilredt, sittende i en stol foran sitt skrivebord, omgitt av tinnsoldater av samme type som han fant på familiens grav. Det er Garasovic som også var fra romfolket. Kan han ha prøvd å stoppe Singh? På dette tidspunkt blir skjermen svart, og selv om det var en spennende historie, er jeg bare glad til. For det er polert og en staselig historie, men det er ikke noen sjel i dette. Det virker snevert, rigid og rasistisk, til tross for at de har gardert seg med en svart person på teamet. For kritikk av romfolket er vel rasisme, på samme måte som kritikk av svarte er rasisme? Det kommer jo bare an på hva du foretrekker.
Kommentaren fra Callen om at han liker innavla sivilisasjoner, sier det meste om serien og den syke tankegangen, og verst for de, også noe om fremtiden deres som helt sikkert blir enda mer nevrotisk.
Scenene balanseres mellom ekstrem råskap og ekstrem glatthet, i en sterkt idealiserende form, som om den eneste lykke her i verden ligger i vold og mennesklig tragedie. Det vi registrerer som glatthet er kanskje forsøk på å være morsom, men det er umulig å få til å tvinge frem en liten latter. Filmingen er ufokusert, blikkene flakker, skuespillerene klarer ikke å overbevise om annet enn at de snart skal ut og spise lunsj, med tallerkenen balanserende på avbrente likstumper. Du får en følelse av at dette er så elendig at det må være statsstøttet for å fungere. I likhet med Stoltenbergs støtte av fristat er dette heller ikke morsomt for de fleste skjønner at syke, men modne, personer kan lede unge mennesker på veldig gale veier. Det skjønner ikke de ansvarlige for dette programmet for de har slukt hele problemstillingen, kan en se på den utblåste holdningen. Å se eldre i slik henslynsløs utfoldelse på bekostning av kvalitet er ekkelt kvalmende.
Også den sure tonen mellom karakterene blir kvalmende når en ser den utfolde seg respektløst over varme lik.
En oppvisning i følelsesmessig avstumpethet og et skrik av mangel på mennesklig dybde. Selv om det er en fryd å se at de er blitt eldre og mer patetiske, sure og kranglete og faller for sine egne knep. I og med at "alle" andre krimserier nå er yngre, penere og mer spennende (med unntak av Closer), og at en kan få lyst til å godte seg litt over skjebnen, er det ikke sjanse for å overdrive den gleden. Episoden var nemlig så trøttende og kjedelig at det er vanskelig å holde seg våken. All over mening, skulle gjerne sett en mer "cool attitude". Terningkast en, på grunn av en spennende historie.

Flyter på forgjengerenes arbeid.

Til stadighet kan vi se nye og gamle episoder på tv av Greys Anatomy. Serien ble aldri så stor som skaperene gjerne ville at den skulle bli, men har beholdt sin lille tilhengerskare virker det som.
I denne episoden følger vi en familie som har narkomane besteforeldre å forholde seg til, hvor to barn har blitt syke og ekteskapet er på randen fordi bestemoren som har blitt psykotisk av stoffene belaster familien med alle kravene sine. Ingen av de skal få et ledig øyeblikk, og selv om hun ikke maser på de natten gjennom, blir det så som så med søvnen. Spørsmålet Issi stiller seg denne gangen er hvor mye en familie skal tåle av innblanding fra utenforstående, og om de skal tolerere at den manipulerende og narsissistiske gamle damen har gitt barne-barna psykiske problemer. Mac Dreamy på sin side er nokså hemmet av Merediths utsikter til å skaffe seg en kjæreste. Etter bruddet har han blitt stadig mer desperat syns kollegene, men synet av Merediths nye flamme kan tippe han over kanten er de redd for.
Filmingen er flat og direkte, som om lite har blitt gjort for å forskjønne sykehusscenene, bortsett fra at belysningen er svak.
Serien og skuespillerene kan virke selvgode, som om de er den eneste generasjonen som er ressurssterke nok til å yte medmennesklighet, mens de trolig gjør det motsatte. Pasientene og de som ikke er medlemmer av det kyniske og tett sammenknyttede personalet, behandles kaldt og utilstrekkelig, med en skinnhellig pliktmessig holdning som virker verre enn ikke å gi omsorg i det hele tatt. Med håpløst avstumpet arroganse utleveres alltid noen spark oppover og nedover, og gir et inntrykk av at meningen bak serien er å formidle at selv om de feilbehandler og tar liv, syns de at de selv er de beste uansett, som om de andre legeseriene har gått over til djevelen. Disse skylappene klarer de ikke bli kvitt, de samme holdningene gjentar seg fra gang til gang. Litt sånn, vi får ikke til noe og kan derfor dømme andre, for ingen slår oss på å være verst.
Serien presenterer mye tungt og vanskelige faktaliteter. For det er temaer som er tragisk og vanskelig å forholde seg til for de fleste, men serien har vel blitt en slags levende bibel for helsepersonell landet over. Når de presenterer en visjon av intet håp og ingen fremtidstro, bare negativt, virker det logisk at antallet feilbehandlingssaker innen helsevesenet bare øker når forbildet er umoralsk. Det kan lede til fullstendig systemsvikt hvis ikke ting forandres i retning mot mer realistiske syn og krav om at vi vil ikke ha drømmende og virkelighetsfjerne helsearbeidere som har problemer med å idealisere for mye og vipper over i motsatt mønster og dikter opp lidelser og plager som ikke fins. All over mening for serien i sin helhet er at de har ustabile holdninger. Terningkast 3.